Nominasjonsmøtet

(Dette er siste innslag i spalten Rett til å velge i NRK P2s Salongen - innslag nummer 7, som ble sendt første gang 17. juni 2015. Du kan lytte til det her)


Kjære frihetselskere

Når du snakker med journalister her på Marienlyst får du høre at de ikke har en eneste FrPer i sin omgangskrets. I 2013 fikk FrP 430.000 stemmer. Er det ikke litt bemerkelseverdig at sosialister ikke klarer å bli venn med en eneste én og langt mindre ansette en?

Jeg er Ole T. Hoelseth og det hender jeg har lurt på om jeg er her i P2 som et freakshow for sosialistene. Det skulle ikke forundre meg om de snart begynner å utføre  medisinske eksperimenter på meg.

Men i dag skal jeg ikke bare snakke om liberalisme. Jeg skal snakke om en historie så vond at det har Knausgårdske dimensjoner over seg å fortelle den.

Dette er sesongens siste innslag av Rett til å velge. Jeg synes det har vært morsomt å få lov til å få frie tøyler i NRK. Hvis jeg bare har fått en eneste sosialist til å tenke seg om og innse at sosialisme er misunnelsens ideologi, så har det hatt sin misjon.

Organisasjonen Charities Aid Foundation rangerer årlig land som gir mest penger til veldedighet, bruker tiden sin på veldedighet og som er villige til å hjelpe mennesker de ikke kjenner.

Land med høyresidepolitikk som Storbritannia, USA og Australia kommer høyt opp på listen. Typiske sosialdemokratier kommer langt ned på listen. Norge fikk riktignok en 11. plass i 2013, men burde egentlig vært ekskludert. Sosialistene bruker andre menneskers penger til å hjelpe andre mennesker og de gjør det med hjelp av skatt. Betaler man ikke skatt kommer man i fengsel, og vil man ikke i fengsel kommer politiet og tar deg, og vil du ikke bli med så bruker de vold. Så vi tvinges til å hjelpe folk under trussel av vold. Er det ekte solidaritet? For sosialister er skatt et viktig misunnelseinstrument for å holde de flinke nede.

Husk, sosialister: Det er fullt lovlig for alle å betale mer skatt enn man må, hvis man mener solidaritet på død og liv må være statlig, hvorfor skal sånne som meg tvinges med på deres tankegods når vi tror privat hjelp er mer effektivt?

Men nå har jeg pratet meg bort lenge nok om ting det er lett å snakke om. Nå er det tid for det vonde.

Det var den klart viktigste dagen i mitt politiske liv. 15. desember 2012. Det var nominasjonsmøte i Vestfold FrP på Hotell Klubben i Tønsberg. Jeg kunne bli stortingsrepresentant.

Taleskriving, trening foran speilet, telefoner med rykter om hvordan jeg lå an – så taleskriving, barbering, sort dress, hvit skjorte, slips. Litt mer taletrening. Litt mer rykter.

 I flere måneder hadde jeg tenkt grundig gjennom hva jeg skulle si, jeg ville få frem et budskap jeg brant for. Jeg ville at alle som stemte på meg skulle vite at jeg aldri kunne stemme for at staten skulle bli større. Det jeg egentlig ba nominasjonsmøtet om var å slippe å være bundet av stortingsgruppens vedtak, dersom den stemte for høyere totale statsutgifter. Jeg har personlig ikke hørt noen kandidater gjøre noe lignende før.

For mange politikere lar seg velge på gale premisser. En kandidat må si i fra på forhånd hvor han står og ikke bare si det som er populært, men også det som kan bli konfliktfylt. De fleste klarer å gjøre seg populære ved å foreslå å bruke mer penger. Problemet oppstår når alle de gode formålene legges oppå hverandre og ingen tør si de vil bruke mindre penger på noe.

Vi får ikke mer frihet i Norge ved bare å effektivisere staten. Når alt kommer til alt handler frihet om hva du får lov til å gjøre i ditt liv, med din kropp, med dine penger.

Kanskje ble det plantet i meg som 19-åring da jeg besøkte kommunistiske Polen i 1985. Den lille gutten som sto bakerst i en 50 meter lang kø. Han og moren visste ikke hvorfor de sto der, men de hadde hørt at det hadde kommet enten appelsiner eller dopapir ett sted langt der fremme. Eller kanskje var det da familien min flyttet til Sandefjord i 1977 og vi fikk beskjed av Televerket om at vi måtte stå i kø i mange år for å få telefon. Private er alltid bedre enn staten til å levere tjenester og produkter.

Jeg satte meg ned i salen. Svetten silte. Kvalmen kom i bølger. Jeg sa til sidekvinnen min at jeg var syk. Hun mente det bare var nerver og at jeg måtte ta meg sammen. Anders Anundsen ble valgt inn på førsteplass med trampeklapp. Uten motkandidat. Svetten silte, nestemann ble valgt inn. Uten motkandidat. Det ble klappet, så ble navnet mitt annonsert. Jeg kunne ikke gå noe sted. Jeg måtte opp på den talerstolen.

Men har det noen gang hendt i norsk politisk historie historie at et kandidat har gått opp på talerstolen på et nominasjonsmøte og sagt at han er så kvalm at han ikke kan holde talen? Neppe.

Jeg holdt innlegget mitt mens jeg hørte min egen stemme utenfor meg selv. Det ble en katastrofe. Stemmen utenfor mitt eget hode snakket for sent og jeg ble klubbet før jeg var ferdig fordi jeg brukte mer enn tre minutter.

Utenfor var det snøstorm og fem delegater kom ikke - og inne på Hotell Klubben hørte jeg det ble annonsert langt, langt borte at jeg hadde tapt min plass. Med én stemme. Jeg manglet én stemme på å komme inn på Stortinget.

Jeg måtte på do.

Der spydde jeg stort sett over alt.  Dressen og den hvite skjorta tok det ikke så bra. Takk og lov at jeg klarte å holde hånden over det røde slipset med blå og hvite striper og Ronald Reagans trykte signatur.

Jeg satt meg ned i et hjørne av toalettet der det fremdeles var hvite fliser og ble sittende der i en evighet. Mer svette og så frysninger. Jeg forsøkte å kjempe i mot musikken som begynte å spille inn i hodet mitt, men kunne ikke hindre den. Dere får ha meg unnskyldt. Normalt spiller P2 nynorsk jazz eller flere hundre år gammel musikk. Men når en FrPer mislykkes er det George Michael som spiller lidelsefulle refrenger av Bonnie Raitt.

"Du kan ikke få noen til å elske deg hvis de ikke vil. Slik er livet. Du kan ikke få den ene som ikke liker deg til å stemme på deg heller, hvis han eller hun ikke vil. Slik er demokratiet.

Utenfor hørte jeg to delegater, den ene av dem en kvinne. Hun sa - Hvorfor måtte han si det der med staten, det ødela jo alt - han som er så kjekk. Han hadde tatt seg ut på Dagsrevyen".

Det tok litt tid å smile av seg selv. Men på toget hjem slo attføringskonsulenten i meg  inn i hjernen min. I fem år var det min jobb å trøste mennesker, finne styrkene deres når de selv bare så svakheter. Se humor når alt bare var svart -  når kroppen sviktet hos en gammel industriarbeider og den aldri mer vil bli smertefri, eller jeg forsøkte å trøste hun som gråt hjerteskjærende fordi hun ikke våget å gå på et jobbintervju.

Jeg kom til å tenke på et ubestridt faktum - og jeg oppfordrer alle til å sjekke påstanden min. Se på bilder av stortingsrepresentanter når de kommer inn på Stortinget og se på dem fire år etter. De blir jo rett og slett stygge av det. De kommer inn som friske, ubesudlede ansikter og kommer ut igjen som zoombier - eller dødningar, som man sikkert bør si på P2. Mangel på søvn og på oksygen i trange møterom og misbruk av koffein får alle stortingsrepresentanter til å se 15 år eldre ut på fire år.

Jeg slapp nå iallefall det.

Dessuten er det jo sånn noen år, og 2012 var et slikt år. Det var året da årsmøtet i Vestfold FrP foretrakk kortvokste og skallede kandidater, mens det var dårlige odds for en slamp på 1,95 med hår.

Jeg hadde gledet meg til var å bli det norske stortings nye Søren Jaabæk eller Søren Neibæk, som de kalte ham fordi han stort sett stemte mot alt av utgiftsøkninger. Han som har sittet lengst av samtlige stortingsrepresentanter i historien - fra 1845 til 1891. Jaabæk – han var en sann liberalist. Men folk likte visst han.

Jeg hadde dagdrømt om å få sitte i Finanskomitéen og kanskje havne på vippen mellom to fløyer. Jeg skulle sitte og høre på Jonas Gahr Støre snakke i timevis om hvordan et eller annet problem skal løses om bare staten kunne få litt mer penger. Når han var ferdig skulle jeg gå opp og hviske inn i øret hans. ”Jonas, har du glemt det? Det blir ikke noe av. Av meg får du ingenting”.

På Stortinget er det en utstilling med bilder av våre første stortingsmenn fra Eidsvold. Mange av dem er bare gjengitt som silhuetter og ikke fotografier. Det skyldes at de nektet å påføre staten flere utgifter ved å la seg fotografere. Blir jeg valgt inn en dag, skal jeg gjøre det samme – eventuelt kan de bruke en selfie.

Det første komplette budsjettet Fremskrittspartiet og Høyre fremmet i historien – for budsjettåret 2014, innebar at staten vokste fra 58 til 59 prosent av fastlands-BNP. 2013 og 2014 tror jeg markerte slutten på en lang epoke der politikerne fylte alle huller med oljepenger og geniforklarte seg selv fordi alt gikk så bra. Jeg har klokketro på at Fremskrittspartiet er beste parti til å oppnå en endring, men det kommer ikke til å bli lett. Vi er ikke alene.

Da jeg kom hjem var det pannekaker til middag. Jeg mente jeg kunne ha fått et virus av noen sosialister, men min kone påpekte at det hadde gått omgangssyke i barnehagen til barna i to uker.

Jeg er Ole T. Hoelseth. Jeg er liberalist. Jeg stemmer Fremskrittspartiet. Takk for at du lyttet. Vi må aldri gi oss. Du som borger av Norge må få mer makt. For å få til det må vi jobbe for å ta fra sosialistene definisjonsmakten. Norge blir ikke bedre av at staten blir større.

Måtte kraften være med deg.