mandag 30. desember 2013

Etterdønninger etter ”Simpelthen si nei”

Lillejulaften sto kronikken Simpelthen si nei på trykk i Sandefjords Blad og ble lagt ut på denne bloggen.  Til tross at mange gikk inn i en juledvale lot ikke reaksjonene vente på seg.  Aldri har noen av mine blogginnlegg blitt lest av så mange over så kort tid, og aldri har jeg mottatt så mange tilbakemeldinger på sosiale medier og eposter. Tre av dem var negative, inkludert gårsdagens motinnlegg i Sandefjords Blad av Birgit Pettersen (Sandefjord Ap).

Birgit Pettersen benytter seg av to teknikker jeg synes jeg kjenner igjen fra mange Ap-politikere. Den første: ”I Kronikken av Ole T. Hoelseth, i Fremskrittspartiet, den 23.12 fronter han et skremmende menneskesyn”.

Nr. 1: ”Skremmende menneskesyn”.  Jeg synes det lukter litt demonisering.

Og:

Nr 2: ”Fremskrittspartiet viser en overforenkling av problemstillingen og mistenkeliggjør alle under 35 som mottar sosialhjelp. Dette uten å kjenne bakgrunn og årsaker”.  Oversatt til vanlig norsk: Alle som mener noe annet enn oss ikke bare overforenkler, de er også kunnskapsløse og dessuten veldig, veldig slemme. En påstand om lavt kunnskapsnivå kombinert med ennå mer demonisering, der altså.

I går sendte jeg et nytt innlegg til Sandefjords Blad vedrørende den såkalte fattigdomsrapporten om Sandefjord. Her tar jeg et litt annet utgangspunkt. Dette er noen av kildene til faktaene brukt i innlegget.

Litt om hvordan fattigdom defineres.  I artikkelen skryter jeg av tidligere arbeidsminister Anniken Huitfeldt (Ap), fordi hun har innsett hvor galt det bærer av sted med dagens definisjon av fattigdom. Ut fra dagens definisjon av fattigdom har vi flere fattige i Norge enn i Bulgaria, gjengir jeg. Det er hentet fra denne artikkelen i Aftenposten.

Et tilleggspoeng: Mange som er interessert i emnet i fattigdomsdebatten merket seg forskningsrapporten som hevdet befolkningen i Vestkant-Oslo levde ti år lenger enn Østkantbeboerne. Det var en statistisk løgn, fremgår det av denne artikkelen

Det er mange stemmer å tjene på å ignorere fakta når det gjelder fattigdom i Norge. Vi ønsker oss så gjerne å se den sortkledde ridderen som stiger ned fra hesten, dolker ned et par rike kjeltringer og kaster gullpengene til de fattige. I den fantasien er fakta som forteller noe annet enn at det er mange fattige i forstyrrende. Ja, egentlig svært irriterende.

Men folk flest liker ikke hyklere heller. Når faktaene sakte, men sikkert siver inn vil mange begynne å stille spørsmål ved hvem den egentlige kjeltringen er.

Lagt til 2. januar, 2014: Motinnlegg mot Simpelthen si nei er lagt ut her av Kjetil Dybvik og motinnlegget som sto på trykk i Sandefjords Blad, skrevet av Birgit Pettersen, er nå også lagt ut her.


mandag 23. desember 2013

Simpelthen si nei

Den beste medisin mot fattigdom er arbeid. Den beste måten å sørge for at en ung sosialhjelpssøker kommer i arbeid er ved at NAV-konsulenten som mottar søknaden gjør sitt beste for å tolke paragrafene i søkerens disfavør. Det bør være et mål i seg selv å si nei til alle sosialhjelpssøkere under 35 år.

Tirsdag 17. desember bestemte helse- og sosialutvalget at kommunen skal utarbeide en handlingsplan mot fattigdom ut fra et notat skrevet av Fafo. Fafo, lever av bidrag fra blant annet LO, Coop, Norsk kommuneforbund og  statsdominerte Telenor. Bare i 2012 alene fikk Fafo 30 millioner kroner av LO. Er det slagside man kaller det?

Det første som bør gjøres for å få bukt med det såkalte fattigdomsproblemet er å henge en plakat på alle NAV-kontorene som lyser mot sosialhjelpssøkerne når de kommer inn døra– hvor det rett og slett står ”Nei!”. På pulten foran konsulentene bør det ligge et A4-ark med ti gode tips om hvordan søkeren kan avvises.

For i systemet ligger problemet: De fleste som arbeider i fattigdomsindustrien har et stort hjerte. De fleste har tatt jobben fordi de vil hjelpe - og for få tør ta tøffe avgjørelser som medfører negativitet fra søkeren. Den beste måten å komme seg opp og frem på er ved å smiske med sjefen, systemet og politikerne ved å si ja. En kultur for Tøff Kjærlighet er ikkeeksisterende.

NAV-konsulentene gjør unge mennesker en bjørnetjeneste ved å si ja. Et nei vil ha den konsekvensen at de måtte jobbe.  Verre er det ikke. I dag er det svensker og østeuropeere som må ta mange av de ufaglærte jobbene. Det var for øvrig en problemstilling Fafo ikke så på.

Ei heller sa notatet noe om følgende: På 1980-tallet ble det utført en stor sosiologisk undersøkelse av alle konservative parlamentsmedlemmer i Storbritannia. Konklusjonen var klar. De representantene som var født med sølvskje i munnen stemte for de dyreste velferdsprogrammene. De syntes synd på de fattige og gjorde bot på dårlig samvittighet for vellykket liv ved å kaste penger etter dem. De som kom fra fattige kår, de resonnerte motsatt. Hadde de selv klart å arbeide seg opp og frem, så kunne andre klare det også.

Politikere og byråkrater i Sandefjord ser ut til å ha hatt en for bra barndom, uten store økonomiske bekymringer. Det gjør for mange av dem til dårlige hjelpere og sosialpolitikere.

”Men hva er det nå denne Ole T. Hoelseth sier, mener han virkelig ikke det finnes fattige i Sandefjord overhode?”, synes jeg jeg hører motstandere si.

Joda, der er noen fattige, noen ytterst få stakkars individer som er åpenbart ute av stand til å  arbeide, som ikke har arvet noe, som ikke har opparbeidet seg særlig grunnlag for uføreutbetaling – eller er fattige av andre ikkeselvforskyldte årsaker. Men det er ikke mange. Kommunen og frivillige har god oversikt over de det gjelder– og det er mulig å hjelpe dem uten å kollektivt ødelegge ungdommen vår.

Frisk ungdom som er i stand til å gå på egne ben inn i NAV-kontoret og fylle ut de relativt komplekse skjemaene for å få sosialhjelp er ikke i kategorien ”klarer ikke å ta vare på seg selv”. Det vet de selv, det vet NAV-konsulentene, det vet politikerne, men flertallet politikere tør ikke gjøre noe med det. For tiden er det mer å vinne på å jatte med fattigdomshysteriet. Dette til tross til tross for at antall og utgifter til unge sosialhjelpsmottagere i Sandefjord nå har økt. Igjen.

Merk for øvrig at dette leserbrevet omhandler personer under 35 år. Jeg mener det er et hav av forskjell på ungdom og eldre. De eldre må hjelpes på en helt annen måte fordi de er inne i et vanemønster de har vanskelig for å snu selv.

Så ønsker jeg alle virkelige fattige god jul. Til de liksomfattige unge vil jeg også si god jul, men det er først hvis de lover å komme seg på sykkelen i romjula- for å levere søknader på jobber eller skole.

(Publisert i Sandefjords Blad 23. desember 2013)