Min egen Cato

I Pink panter-filmene brukte inspektør Clouseau, spilt av Peter Sellers, sin tjener Cato til å sørge at han alltid var forberedt på å bli overrasket. Når han minst ventet det kunne karateeksperten Cato kaste seg over ham fra stadig mer uventede skjulesteder. En gang kom han ut fra kjøleskapet. Hver gang fulgte et slagsmål, som Clouseau alltid vant. Men først etter å ha fått mye bank.

Jeg har fått min egen Cato. Han heter Andreas Wiese og jobber som kommentator i Dagbladet. Når jeg minst venter det kommer det en tweet med et spørsmål jeg ikke kan besvare. Det hender spørsmålene er så på siden av min tenkemåte at jeg ikke forstår logikken i dem - og det hender det rett og slett er umulig å besvare dem med 140 tegn.

Det gjelder særlig når han ber meg liste opp alle kuttforslag FrP vil komme med de neste ti årene det begynner å hardne til. Joda, jeg har bedt om et selv.

Men debatten, den handler altså om Sveits, om offentlig velferd kontra privat. Om skattelettelser. Det vanlige. Jeg har bragt Sveits inn i debatten fordi jeg synes det er et land som viser til fulle at det er mulig å få til særdeles gode resultater for både høy og lav, og det med en politikk som ligger til høyre for FrPs.

Jeg kan nevne: Mindre kriminalitet enn i Norge, færre på trygd, sosialhjelp og AAP, flere kvinner er sysselsatt i arbeidslivet, bedre veier, bedre skoler og verdensberømte universiteter og forskningsmiljøer.

Og de har ikke olje.

Sveitserne jobber mer

Gjennomsnitts-Sveitseren jobber mer enn nordmannen, fordi de har lave skatter. Det får en dobbel virkning – når du både har flere kvinner som jobber og både menn og kvinner jobber mer, blir verdiskapningen desto større. Det gir solide skatteinntekter og en god slump til å ta vare på de som ikke kan ta vare på seg selv.

Helsevesenet i Sveits knuser det norske. Det er kort og godt fordi de bruker mer penger og tar private leverandører i bruk. Det er når man slår sammen offentlig og privat pengebruk på helse at sveitserne slår oss. De som ikke har råd til privat velferd blir tatt vare på.  Velferd for eldre, pleietrengende er også effektiv. Det brukes færre offentlige kroner, men prinsippet er ryddig – de som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, de som ikke har spart eller forsikret seg sikres en basishjelp – de rike trenger ikke så mye offentlig hjelp.

Det er ikke den norske modellen. Det er ikke FrPs politikk. Det jeg har ment med å dra frem Sveits som eksempel er å vise at et land som fører en politikk som ligger til høyre for FrPs kan klare seg utmerket og oppnå bedre resultater enn det vi klarer i Norge – når det gjelder arbeid og velferd. I Norge er det skapt en myte, og jeg kan ikke annet enn misunne Arbeiderpartiet for å ha skapt den myten: At bare den norske modellen er i stand til å ivareta de viktige samfunnsmålene jeg har nevnt ovenfor.

Twitterslåsskampen

Virkelig vanskelig blir twitterslåsskampen min med Cato når vi diskuterer begreper som ”det offentliges andel av BNP”. Jeg har nemlig ment, som FrP mener, at Norge kan bruke mer penger på helse – og i så måte er Sveits et forbilde. Men FrP snakker om et system der staten betaler regningen , men hvor en blanding av offentlige og private leverer.

Altså: I Sveits betaler staten en bolk av helseutgiftene. Private, inkludert forsikringsselskaper betaler den andre bolken. Det FrP tar til orde for er at det offentlige skal betale alt, men at private i mye større grad skal levere helsetjenestene.

Et eksempel: La oss si at en tenkt stat finansierer alle helsetjenester og at alle helsetjenester utføres av statlige ansatte. La oss si at denne staten betaler for tjenester tilsvarende ti prosent av BNP. Så – over natta – endres systemet: Staten finansierer fremdeles helse, men nå leveres samtlige tjenester av private.

Tusenkronersspørsmålet: Går det offentliges andel av BNP på helsetjenester ned med ti prosent da – eller forblir den det samme?

Det helt nøyaktige svaret er: Statens andel av samfunnets produksjon går ned ti prosent. Det er twitterunøyaktig å påstå at statens andel av BNP går ned med ti prosent.

Utgifter og inntekter

Så til kritikk som går ut på at FrP ikke klarer å balansere  utgifter og inntekter og har ”råd til alt”. Det som er så rart med den kritikken er at partiet, når motstanderne finner det for godt, gjerne slakter partiet for å ville kutte. Når det snakkes om kutt. Men når debatten ikke handler om kutt fremstilles det som om partiet ikke vil kutte noe som helst og tar seg råd til alt.

FrP vil kutte. Vær trygg. U-hjelp, kjøp av klimakvoter,  Innovasjon Norge, kultur, fradrag på fagforeningskontingenten, støtte til politiske partier og mye, mye mer. Ikke minst vil vi kutte i byråkratiet. Når det gjelder det siste har vi måttet tåle mye kritikk. Omkvedet er at det ikke går an å kutte i det norske byråkratiet for alle partier er like opptatt av at det ikke ansettes flere enn nødvendig for å levere velferd. Ergo har vi liksom ikke en eneste unødvendig byråkrat.

Som om det ikke er mulig å gjøre noe annerledes. Som om en stat er statisk, noe gitt – som om et er matematiske regler som bestemmer forholdet velferd og antall byråkrater.

Hvorfor er det da slik at svenskene har nær halvparten så stort statsbudsjett som oss, sett i forhold til innbyggerantallet - men likevel har de markant bedre veier og jernbane, gratis tannlege, varm skolemat og syv beredskapshelikoptere?

Det er mulig å gjøre ting annerledes. Ting kan gjøres bedre, det er derfor vi har demokrati, for at andre partier også skal få lov til å vise om de kan produsere offentlige tjenester rimeligere og mer effektivt. FrP har alltid vært pinlig nøyaktig med å beskrive hvordan vi vil gjøre ting annerledes. Og har fått mye juling fordi vi har vært så konkrete.

Denne artikkelen begynner nå å bli kjedelig lang. Den burde nok tatt for seg mange flere detaljer, men noen skal holde ut og lese den også. Blant annet kunne jeg vist hele kuttlisten, men henviser de spesielt interesserte til FrPs alternative statsbudsjett.  Jeg nøyer meg med å slå fast at SSB har kjørt FrPs budsjettforslag gjennom sine regnemaskiner og konkludert med at de ikke ser økning i verken inflasjon, arbeidsledighet eller andre styggedommer.

Men takk, Cato, for at jeg holdes på allerten. Som FrPs 7. Kandidat i Vestfold føler jeg ikke akkurat at det stormer. Å gå rundt å håpe på at de seks foran meg tar samme fly og noe skjer har jeg gitt opp. Så, takk, Cato:-)

Her er to interessante linker til mer stoff om Sveits. Den ene er skrevet av LO.

Dokument 1 (LO).

Sammenligning Sveits Danmark med mange nyttige opplysninger, fordi Danmark ligner mye på Norge i sin oppbygging av "den nordiske modellen", som Stoltenberg nå kaller "den norske modellen".

Rødgrønt kaos

Jeg har misunt røde politikere de siste 70 årene fordi de kan kjøre argumentet mot de ikke-sosialistiske partiene om at hvis man stemmer på dem, vet man ikke hva man får. Norge har en unik politisk kultur ved at partiet som tradisjonelt skulle være meningsbærende mot det bestående sosialdemokratiet – Høyre – i mange tiår har valgt å legge seg to og en halv millimeter til høyre for Ap, uansett hva slags politikk Ap har ført. Men en slik strategi måtte Fremskrittspartiet oppstå i 1973. Partiet hadde en naturlig plass i et politisk tomrom. Å arbeide for mindre makt til staten når staten stadig vokser i andel av BNP - og i form av lover og reguleringer - korresponderer perfekt med den norske folkesjela.

Høyres strategi om være et svært mildt korrektiv til Ap, og så godt som alltid godta premissene for at alle debatter legges av Ap, har vært en oppskrift på kaos.

Men ikke i 2013. I 2013 er det mindre kaos på ikke-sosialistisk side enn på rødgrønn side. Som en perfekt oppskrift på at angrep er det beste forsvar kjører Jens Stoltenberg det motsatte argumentet til fulle – ”kaos på ikke-sosialistisk side”, gjentar og gjentar han.

Kaoset på rødgrønn side er større. Det er nå svært sannsynlig at SV faller ut av Stortinget, eller får kun ett mandat i Oslo. Miljøpartiet kommer inn, og kanskje får også Rødt en representant. Det kan meget vel skje at dersom Stoltenberg tar igjen ikke-sosialistenes forsprang, så må han stable på bena en regjering bestående av , eller med støtte fra: Ap, Sp og Miljøpartiet. Eller Ap, Sp, SV, Rødt og Miljøpartiet.  De fem partiene har ikke engang snakket sammen. Faktisk er det slik at Miljøpartiet gjør alt de kan for å motarbeide regjeringen. Det samme gjør Rødt. Miljøpartiet sier de er et ”blokkuavhengig” parti. Det nekter jeg å tro. Kommer de på vippen må de velge mellom hvem de vil ha som statsminister, og ingen tror på at de velger en regjering med FrP.

Med andre ord er de rødgrønne i det samme komplette kaoset som ikke-sosialistene var i 2009, da Venstre gjorde alt de kunne for å motarbeide FrP, men samtidig mente de skulle ha FrPs støtte for å komme inn i en regjering FrP ikke fikk lov til å være med i. Ikke så rart at Stoltenberg vant valget.

I år er situasjonen på ikke-sosialistisk side avklart. Alle partier har forpliktet seg til å stemme ned en rødgrønn regjering og danne en ny. Ja, det er politiske forskjeller, men forskjellene mellom Rødt og Sp, Miljøpartiet og Ap er mye, mye større.

Rødgrønn seier i år vil ende i det reneste kaos, til stor skade for landet.

(Innlegg Sandefjords Blad 26. august 2013)

Velferdsøkning under de rødgrønne?

Jeg har de siste dagene ramlet på twitterbølgen, som jeg så langt har holdt meg unna. Skal ærlig talt innrømme det er vanskelig å si noe fornuftig med så få ord. Jeg har inntrykk av at det er mye spydigheter og lite debatt som pågår. Men det hjelper litt med twittermeldinger som inneholder linker til blogginnlegg eller artikler.

Dette innlegget er skrevet som en kommentar til en debatt jeg har havnet i med Dagbladets kommentarskribent Andreas Wiese med twitterprofil @AWieseDagbladet. Twitterdebatten var innom en del emner før vi kom til temaet rundt velferd og kommuneøkonomi.  Ettersom jeg kan litt om Sandefjords kommuneøkonomi var det naturlig å nevne Sandefjord som eksempel. Min påstand er at høyere skatter i stor grad ikke går til mer velferd. Som jeg har skrevet tidligere: I 2009 utgjorde lønn 60 prosent av Sandefjord kommunes brutto driftsutgifter. I 2012 utgjorde lønnsutgiftene 65 prosent. Forskjellen tilsvarer 120 millioner kroner.

Wieses innspill til dette er om ikke de de fem prosentene i økte lønnsutgifter har medført en velferdsøkning for befolkningen i Sandefjord kommune. Hans neste spørsmål er om ikke lønnsøkningen har medført en velferdsøkning for de ansatte som har fått lønnsøkningen.

Jeg er redd han tar feil når det gjelder velferdsøkning for innbyggerne. Sandefjord kommune vokser i antall innbyggere, i takt med dette får kommunen høyere inntekter i form av kommuneskatt, parkeringsgebyrer og en del avgifter. Men den viktigste inntektskilden er overføringer fra staten, som både tar hensyn til antall innbyggere og innbyggernes alder. Når kommunen har vokst har vi også fått mer penger til å ansette flere lærere, helse- og sosialmedarbeidere, folk i administrasjonen på Rådhuset og andre spesialister som produserer nødvendige tjenester. Så kommunen har ansatt flere medarbeidere. Men velferden har ikke økt likevel.

Vi har ikke fått flere ansatte lærere pr. elev, ikke flere helsemedarbeidere pr. sykehjemspasient, osv. Jeg kan bare komme på to tiltak som man kan diskutere om har bidratt til å øke velferden. Det ene er introduksjonen av Frisklivssentralen til en kostnad av 800.000 kroner. Det andre er Pasientrettighetsloven, som har krevd et sted mellom ett og to årsverk.

Jeg har mine meninger om begge deler, men skal la det ligge. Jeg nøyer meg med å fastslå at disse to tiltakene umulig kan utgjøre mer enn et par millioner kroner av de 120 millioner kronene.

Det er bare én forklaring på at andelen lønn av driftsutgiftene har gått opp fem prosent: De kommunalt ansatte har tatt ut høyere lønn. Jeg går ganske dypt inn i denne lønnsøkningen i dette innlegget. Jeg vil bare gjenta ett tall: I perioden 2000 til 2010 gikk lønnen for de 10 prosent lavest lønte i privat sektor opp 36,5 prosent, mens den i offentlig sektor gikk opp 52 prosent. De lavest lønte i privat sektor tjener 4600 kroner mindre i måneden enn i offentlig sektor Kilde: SSB.

Statens og kommunenes inntekter har hatt en formidabel vekst de siste åtte årene, men det har også offentlige lønninger og ikke minst de oppgavene kommunene er pålagt av staten. Jeg tror det er farlig å fore det offentlige med for mye penger så lenge det offentlige både administrerer og produserer tjenester. Pengene forsvinner i lønn og i byråkrati. 

Jeg føler jeg har vært et tidsvitne til denne spsielle tiden vi har levd i disse åtte årene ved at jeg arbeidet som attføringskonsulent fra 2006 til 2011. Jeg synes vi jobbet godt i min avdeling og kan vise til hardt arbeidende, motiverte kolleger samt mange flotte resultater med å få folk ut i jobb. Men antallet som havnet på uføretrygd de årene samlet var større enn noen gang i historien. Vi forsøkte å jobbe effektivt. Men en dag bestemte NAV at alle attføringsbedrifter skulle sertifiseres. Attføringsbedriften jeg jobbet i valgte å bygge opp et system som gjorde at konsulentene måtte gjennomføre 47 sjekkpunkter for hver eneste person vi skulle hjelpe. Det hjalp ikke om vi kunne hjelpe en person umiddelbart ved å ta én telefon og skaffe vedkommende en jobb i en bedrift vi kjente fra før. For det var flere tilfeller der vi så at de vi skulle hjelpe var motiverte og kunne komme fort ut i jobb. De 47 sjekkpunktene, som inkluderte skjemaer hit og dit, rapporter, mailer og jeg vet ikke hva - de måtte gjennomføres. Resultatet var at prosessen ble langdryg om vi så ville eller ei. Jeg startet med 320.000 kroner i lønn og sluttet med 415.000 kroner. Vi hadde seks ukers ferie.

Slik har det blitt i Norge innen offentlig sektor. Derfor tror jeg lavere skatter, total omorganisering av staten, fylkeskommunen og kommunene - med offentlig finansierte tjenester som produseres av private - er veien å gå.

Så til slutt til Wieses spørsmål om ikke det betyr økt velferd for de offentlig ansatte som har fått lønnsøkning. Jeg synes det er rart at han stiller spørsmålet - ja, selvfølglig har det gjort det. Men Sandefjord kommune har fått 120 millioner kroner mindre å rutte med til veier, skoleoppussing, snømåking, utskifting av vann- og kloakknett og alle andre viktigere oppgaver - så samlet sett har ikke velferden økt.

Og husk at Sandefjord kommune er kun et eksempel - de fleste kommuner i landet har vært rammet av samme fenomen: Offentlige ansatte som beriker seg på bekostning av kommunenes velferd, samt at det er utviklet et sinnsvakt byråkrati.

Mener jeg at vi ikke har hatt noen form for velstandsøkning i det hele tatt disse åtte årene? Jo, det har vi fått, men den er ikke i nærheten så høy som de rødgrønne vil ha det til og det skjønner folk. Det er en grunn til at de taper valget.

Tittelen i dette innlegget ble endret 29. august 2013. "Mindre skatt, mer velferd" var ikke en dekkende tittel. Men lover å komme tilbake til det emnet.

Referanser til gavmilde innbyggere

Som følge av mitt innlegg Misunnelse og grådighet ble jeg imøtegått av blant annet stortingsrepresentant Lars Egeland (SV) i Sandefjords Blad. I sitt innlegg, som jeg dessverre ikke kan se er publisert elektronisk noe sted og linke til, hevder Egeland at han ikke kan finne denne statistikken. Statistikken bygger på en undersøkelse utført av Gallup hvor 195.000 mennesker er intervjuet. Denne viser at Norge er på 28. plass i giverglede til veldedige organisasjoner.

Jeg synes ærlig talt det er litt rart at en stortingsrepresentant med tilgang på egne sekretærer, Stortingsbiblioteket og  partiorganisasjon ikke kan finne en slik statistikk når jeg hadde oppgitt i mitt leserbrev at den var utført av Gallup i 2010. Det er så enkelt at man kan skrive følgende ord inn i Google: "Gallup", "2010" og "Charity", så dukker undersøkelsen opp. ("World Giving Index").

Han skriver jo også som om det bare er lavskatteland som gir mer i veldedighet - fordi behovet for privat veldedighet er større i slike land. Men det er mange typer land på listen - også land som kan kalles sosialdemokratiske. Da undersøkelsen ble utført hadde England vært styrt av Arbeiderpartiet (Labour) i 13 år, men likevel er det tydelig at givergleden der er mye større enn i Norge.

Siste: I sitt leserbrev i går, 14. august, påstår Egeland at jeg aldri har kommet med kilden til undersøkelsen i det hele tatt - og dermed står til stryk. Jeg synes det er rart at han holder på slik. Brevet mitt står jo på trykk og kan etterkontrolleres. Trolig satser han på at folk ikke husker, eller gidder sjekke. En slik debatttaktikk er bare fjollete.

Når han skrev at han ikke klarte å finne statistikken, basert på mine opplysninger, skrev jeg at jeg skulle legge den ut på denne bloggen - men da var det plutselig galt at jeg la den ut noen dager for sent (Årsaken til forsinkelsen var pappaperm og dårlig tilgang til PC og nett der jeg var. SVere elsker jo pappapermisjoner, men i avisa omtaler han det bare som "permisjon", og det var neppe tilfeldig). Jeg trodde jeg gjorde ham en tjeneste og at han hadde seriøse intensjoner om å se nærmere på undersøkelsen og kanskje finne svakheter ved den.

Når politikere krangler på den måten ender det med politikerforrakt som rammer oss begge.