Høyre og konsensuspolitikk

Margaret Thatchers beskrivelse av konsensuspolitikk:

”Det er en prosess hvor man forlater alt man tror på, alle prinsipper, alle verdier og ideologisk syn for å søke etter noe som ingen tror på, men som de heller ikke har noe i mot. Det er prosessen hvor man unngår alle saker det er behov for å finne løsninger på, bare fordi man ikke klarer å bli enige om veien videre. Hvilke store politiske spørsmål har vært kjempet for og vunnet under fanen ”Jeg står for konsensus?”.”

Jøss, kjente hun så godt til Sandefjord Høyre?

(Leserbrev i Sandefjords Blad 15. april 2013)

Sutrere

Mange rødrødgrønne orienterte mennesker, inkludert rødrødgrønne journalister og samfunnssynsere, har funnet opp en ny taktikk for å sverte opposisjonen i Norge. De kaller dem ”sutrere”.

Argumentasjonstaktikken er omtrent slik: Man tar for seg en regjeringskritisk uttalelse, vrir og vrenger litt på den og pøser deretter på med statistikk og fakta som skal underbygge hvor godt vi har det i Norge.  Det behøver ikke nødvendigvis være en sammenheng mellom det som kritiseres og faktaene som presenteres. Latterliggjøring er  en viktig komponent i det hele. Målet er at leseren blir sittende igjen med inntrykk av at alle som kritiserer selveste Stoltenberg enten må være dumme eller ondsinnede.

Professor Per Fugelli er blant flere som angriper ”sutrere” i en artikkel jeg har sett er mye delt på Facebook for tiden. Her latterliggjør han blant annet at FrPere som har påpekt at nordmenn dør på norske sykehus - at folk dør på sykehus burde kanskje ikke være så rart, påpeker han. Det er fort gjort å glemme hvilken sammenheng dette ble sagt i – nemlig en debatt om omorganiseringen av sykehus i Osloområdet, som blant annet førte til at en pasient tørstet i hjel – et resultat av et vanvittig dårlig organisert helsevesen.

I VG 14. April kom det frem at Norge bruker minst penger på helse i hele OECD, og at det derfor ikke er så rart vi har de køene vi har. Norge har så dyr arbeidskraft at vi får mindre helse for hver krone brukt, sammenlignet med i andre land i OECD.

Det jeg likevel reagerer mest på med  ”sutrer”-kritikken er at det å kritisere – det å påpeke svakheter og feil ved styringen av et samfunn er selve kjernen i demokratiet. Det er opposisjonens plikt å påpeke ting som er galt. Så er det opp til de som sitter med makten å forbedre det som blir kritisert. Alternativt kan de lavære  å gjøre noe, og dermed risikere å miste makten ved neste valg.

”Vi har det så godt her i landet, at jeg skjønner ikke at noen klager”-argumentasjonen bærer egentlig i seg en lett fascistisk holdning. Hvis man følger resonnementet helt ut er jo det som sies at ettersom det er mye som er bra her i landet, så skal heller ikke de tingene som opplagt ikke er bra påpekes. Ikke av noen!

Jeg mener at det som er bra i Norge ikke nødvendigvis er de rødrødgrønnes fortjeneste. En opposisjon må få utøve sin helt grunnleggende oppgave, nemlig å kritisere det de mener er feil med samfunnet. Det er på den måten vi får til endringer for å forbedre landet vi bor i. Det er rett og slett slik demokratiet fungerer.

Sveits viser at de tar feil

I kommende valgkamp vil vi få høre igjen og igjen at den "norske modellen" virker, og det vil bli skremt med at vi ikke må forlate en "vinnerformel". Det er "den norske modellen" som har gitt oss høy velstand, kombinert med høy sysselsetting og kjønnslikhet samt lav kriminalitet, vil vi få høre igjen og igjen. (For ikke lenge siden var det den "Nordiske modellen" det ble skrytt av, men ettersom Sverige har en blå regjering hører vi ikke det så ofte lenger).

De rødrødgrønnes forklaring på hvorfor den norske modellen er så suksessfull er at vi har høye skatter og avgifter, som igjen har gjort forskjellene mellom fattige og rike små. Dette igjen forlarer både høy velstand, lav kriminalitet og at begge kjønn er godt representert på arbeidsmarkedet. For riktig å understreke sitt poeng velger de å sammenligne seg med nasjoner som har lite til felles med Norge hva angår antall innbyggere, historie og kultur.

Jeg mener de røde her tar grunnleggende feil. Men høyresidens problem er naturlig nok at vi aldri kan bevise at vi vile hatt det minst like godt eller bedre, dersom det var høyresiden som hadde dominert norsk politikk siden 1933.

Men en klar indikasjon på at vi hadde hatt det minst like godt er en studie av Sveits, og den er faktisk skrevet av LO.  Rapporten ligger her. Rapporten viser at Sveits skårer høyt på alle de parametere som er viktige for venstresiden, med ett viktig unntak - de har større forskjeller mellom rike og fattige. Men denne forskjellen har altså ikke skapt mer kriminalitet enn i Norge eller gitt et lavere velstandsnivå. Når LO ser det som et problem med forskjell på fattige og rike er det jo fordi de har et ideologisk syn på at det er galt, og fordi de bruker kampen mot forskjeller som en del av sin lønnskamp.

Sveits bruker mer penger av BNP på helse, hvor de kombinerer privat og offentlige løsninger - resultat, nesten ingen køer. Sveits har en høyere andel kvinner i arbeidslivet enn Norge og de har en større andel av befolkningen sysselsatt. Ikke minst arbeider de som er i jobb flere timer enn nordmenn og skaper således høyere verdier pr. person.

Tidligere ble den Sveitsiske suksessen alltid forklart med at de slapp unna 2. verdenskrig, ligger sentralt for handel i Europa, har et unikt bankvesen o.l. Jeg velger å kalle det bortforklaringer. Krigen er det en stund siden, bankvsenet er ikke lenger hva det var og selv om Sveits ligger midt i Europa er ikke Norge lenger i den utkanten vi var. Med billigfly, Internett og raske ferger til Europa er mye Sveits´ fordeler utlignet.

Dessuten har Norge olje, og det har ikke Sveits. At vi har noe lavere arbeidsledighet skulle bare mangle med de enorme oljeinvesteringene vi har hatt de siste år.

Sveits har særdeles lave skatter, avgifter og offentlige inngrep, sammenlignet med i Norge. Jeg vil kort og godt påstå  at landet er det nærmeste vi kan komme et FrP-land.

Sveits klarer seg fordi de har en god arbeidskultur og lave skatter. Norge klarer seg fordi vi har olje og inntil nå har hatt en god arbeidskultur. Men dette er i rask endring med økende antall mennesker som lever av NAV. I dag jobber vi færrest timer i Europa pr. person.

Hadde bare flere kunnet tysk, så kunne kanskje Sveits vært mer fremme i den offentlige debatten, fremfor de meningsløse sammenligningene mellom Norge og store nasjoner som USA, England og Spania.